Djeveldansen nominert til Riverton

«Djeveldansen» er nominert til Rivertonprisen! Det vil si at to av bøkene i serien om Wulfsberg og Nystuen er nominert.

Her er juryens begrunnelse.

«I den tredje historiske krimromanen med fullmektig Theodor Wulfsberg og betjent Bernt Nystuen i hovedrollene befinner vi oss i Kristiania i år 1900. Forfatterne har satt et godt og sidevendende krimmysterium inn i en interessant historisk epoke som de på imponerende vis bringer til live. Her er det gode dialoger spekket med datidens ord. Herlige historiske detaljer, atmosfære og troverdige og levende karakterer.»

 

Kuriøs krim: Karl Monks oplevelser

Carina skriver om inspirasjonskilder til historisk krim.

Karl Monk

Boka jeg skal fortelle om, er uten tvil en nokså annerledes leseropplevelse. Jeg snublet tilfeldig over den da jeg jaktet på stoff om Kristiania fra slutten av 1800-tallet, og jeg har faktisk lest den flere ganger. Den består av to kriminalhistorier, Pantelaanerens frak og Bankierens pengeskab, med utgangspunkt i Karl Monk, en privat oppdager fra 1880-årenes fargerike Kristiania.

Som krim er den egentlig ikke så forskjellig fra dagens når det gjelder selve historiens gang og tema, men drapene uteblir! Kort fortalt handler den ene historien om en som svindler til seg penger, den andre om falskneri og utpressing. Fortellingene har imidlertid ingredienser som eselkomikere, duedronninger og elektriske sjonglører. Folk var gjerne pukkelrygget, man anvendte lorgnett og sylinderhatt og, på søndager, søndagsfrakk. Dessuten var alle kvinner svakelige, ulogiske og ikke spesielt modige – i alle fall ikke de av god familie (som jo brukte dåneframkallende korsett).

Jeg kan røpe at mysteriene løser seg på forbilledlig vis i ekte Sherlock Holmes-stil, og boka gir et ubetalelig bilde av Kristiania på denne tiden. Selv om Viller/Sparre kanskje smører litt tjukt på for dramatisk effekt, er det en kjerne av sannhet i beskrivelsene som gjør at boka på sitt vis er både lærerik og morsom. Og det er jo litt artig å merke seg at våre stortingspolitikere også tidligere yndet å sysle med krim og spenning.

Ble nysgjerrigheten pirret, er boka å få på et og annet antikvariat og kan dessuten lånes på biblioteket (selv om den åpenbart er fraværende på Wikipedia).

Her er litt om Christian Sparre, for den som vil lese mer om ham:

https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Sparre

Gasslyktkrim: Jeremy Bretts Holmes

Tore blogger om inspirasjonskilder til historisk krim

IMG_0326

Det finnes en Sherlock Holmes for hver generasjon. Jeg har ingen problemer med å skjønne at fansen teller dager til neste sesong av Benedict Cumberbatchs Sherlock. Men hver gang jeg leser en Sherlock Holmes-fortelling, er det en bestemt skikkelse jeg ser for meg: Jeremy Bretts. Den skarpe profilen og enda skarpere stemmen. De manierte faktene og bevegelsene. Den korte, voldsomme bjeffelatteren. Det er dette som for meg definerer Sherlock Holmes.

Du tror kanskje Cumberbatchs versjon av Holmes er lunefull og uberegnelig, men da har du ikke sett Jeremy Brett plutselig jumpe over inventaret i 221b Baker Street.

Jeremy Brett presenterte en helt ny utgave av Holmes for seerne. Detektiven var ikke lenger den litt trege, gammeldagse skikkelsen som gikk rundt og sa «Elementært, kjære Watson». Brett ga oss en tredimensjonal, om enn noe tilgjort Holmes, med vorter og det hele. En fascinerende, genial, humørsyk, narkotikaavhengig, ja rett og slett en litt skummel, diabolsk Holmes. Brett gikk sånn opp i rollen at han kanskje drev metodeskuespillet litt vel langt? I alle fall døde han kort tid etter den siste episoden, og på det tidspunktet var nok skillet mellom Brett og Holmes blitt temmelig diffust, både i hans egne øyne og i seernes.

Jeg har så klart gått til anskaffelse av selve KOFFERTEN. Den inneholder alle de 41 episodene Brett rakk å spille Holmes i fra 1984 til 1994. Jeg har vært gjennom alle to ganger, minst. Favorittene flere ganger, i tillegg til da jeg så mange av dem den gangen de ble sendt på NRK. Jeremy Bretts Sherlock Holmes er uten tvil en av mine viktigste inspirasjonskilder til bøkene om Wulfsberg og Nystuen.

Gasslyktkrim: Jekyll & Hyde

Tore blogger om inspirasjonskilder til historisk krim

IMG_0115

At forfattere skriver det de selv gjerne vil lese, er kanskje ikke noe nytt. Selv har jeg en forkjærlighet for grøssal krim fra tida rundt år 1900, som tilfeldigvis er da handlingen i krimbøkene våre om Wulfsberg og Nystuen foregår. Jeg innrømmer gladelig at det nok skyldes en viss trang til eskapisme, til å bli hensatt til en annen tid, et annet sted. For det er noe fascinerende med gasslykter, hestedrosjer og mørke silhuetter i flosshatt som lurer i tåka. Men hvorfor er jeg (og mange med meg) så fascinert av dette?

Det kommer garantert av bøker og filmer som har gjort inntrykk gjennom årene. Og kanskje mest av alt ting jeg leste og så i barndommen. Jeg tenkte derfor å servere en på ingen måte komplett oversikt over bøker og filmer som har tent denne begeistringen for viktoriatida i meg. Og som utvilsomt er inspirasjonen bak «Nattevandreren» og «Blodpenger.»

Først ut er en klassiker, Robert Louis Stevensons’ «Dr Jekyll og Mr Hyde.» Boka er fra 1886, bare to år før en virkelig Hyde hjemsøkte Londons gater i Jack the Rippers skikkelse. (Mer om den karen senere, så klart.)

Denne boka leste jeg i en forenkla ungdomsutgave da jeg var ti. Siden var det ingen vei tilbake. Den gjorde et dypt inntrykk, og at den koselige Jekyll skulle vise seg å være samme person som den fæle skurken Hyde kom som et frydefullt sjokk. Men enda større inntrykk gjorde skildringene av et dystert Londons bakgater.

«Det var bekmørkt, man kunne bokstavelig talt ikke se annet enn gatelyktene. Jeg gikk gate opp og gate ned uten å møte et menneske. Til slutt var jeg i den sinnsstemningen at jeg syntes jeg hørte fottrinn, og jeg ønsket det skulle dukke opp en politimann. I det samme får jeg øye på to skikkelser …»

Hm, jeg må vel innrømme at det finnes en og annen scene i både «Blodpenger og «Nattevandreren» som minner om dette …

«Det var mørkt som i en gjenspikret brønn da Nystuen gikk fra Rodeløkka i nitiden. Tynne tåkespiraler drev i gatene som spindelvev, krøp inn ut og av smug og passasjer, strøk mellom nakne trær og bygårder …» (Fra «Nattevandreren»)

org_Nattevandreren_HØY

Stevensons roman er kort, men kanskje ikke så kort som den ungdomsutgaven jeg leste, som var oversatt til norsk etter en svensk, forkorta utgave. Når jeg søker på tittelen nå, ser jeg at Kagge forlag ga ut en nyutgave i 2003 oversatt av Agnete Øye. Den må jeg skaffe meg. Selv om jeg vel kanskje har lest og sett for mye siden jeg var ti, til at romanen vil gjøre samme inntrykk som den gangen.

Etter sigende skrev Stevenson romanen to ganger. Den første versjonen brente han fordi den var altfor skummel. Ifølge legenden, altså.

Neste gang: Jeremy Bretts Sherlock Holmes