Gasslyktkrim: Jekyll & Hyde

Tore blogger om inspirasjonskilder til historisk krim

IMG_0115

At forfattere skriver det de selv gjerne vil lese, er kanskje ikke noe nytt. Selv har jeg en forkjærlighet for grøssal krim fra tida rundt år 1900, som tilfeldigvis er da handlingen i krimbøkene våre om Wulfsberg og Nystuen foregår. Jeg innrømmer gladelig at det nok skyldes en viss trang til eskapisme, til å bli hensatt til en annen tid, et annet sted. For det er noe fascinerende med gasslykter, hestedrosjer og mørke silhuetter i flosshatt som lurer i tåka. Men hvorfor er jeg (og mange med meg) så fascinert av dette?

Det kommer garantert av bøker og filmer som har gjort inntrykk gjennom årene. Og kanskje mest av alt ting jeg leste og så i barndommen. Jeg tenkte derfor å servere en på ingen måte komplett oversikt over bøker og filmer som har tent denne begeistringen for viktoriatida i meg. Og som utvilsomt er inspirasjonen bak «Nattevandreren» og «Blodpenger.»

Først ut er en klassiker, Robert Louis Stevensons’ «Dr Jekyll og Mr Hyde.» Boka er fra 1886, bare to år før en virkelig Hyde hjemsøkte Londons gater i Jack the Rippers skikkelse. (Mer om den karen senere, så klart.)

Denne boka leste jeg i en forenkla ungdomsutgave da jeg var ti. Siden var det ingen vei tilbake. Den gjorde et dypt inntrykk, og at den koselige Jekyll skulle vise seg å være samme person som den fæle skurken Hyde kom som et frydefullt sjokk. Men enda større inntrykk gjorde skildringene av et dystert Londons bakgater.

«Det var bekmørkt, man kunne bokstavelig talt ikke se annet enn gatelyktene. Jeg gikk gate opp og gate ned uten å møte et menneske. Til slutt var jeg i den sinnsstemningen at jeg syntes jeg hørte fottrinn, og jeg ønsket det skulle dukke opp en politimann. I det samme får jeg øye på to skikkelser …»

Hm, jeg må vel innrømme at det finnes en og annen scene i både «Blodpenger og «Nattevandreren» som minner om dette …

«Det var mørkt som i en gjenspikret brønn da Nystuen gikk fra Rodeløkka i nitiden. Tynne tåkespiraler drev i gatene som spindelvev, krøp inn ut og av smug og passasjer, strøk mellom nakne trær og bygårder …» (Fra «Nattevandreren»)

org_Nattevandreren_HØY

Stevensons roman er kort, men kanskje ikke så kort som den ungdomsutgaven jeg leste, som var oversatt til norsk etter en svensk, forkorta utgave. Når jeg søker på tittelen nå, ser jeg at Kagge forlag ga ut en nyutgave i 2003 oversatt av Agnete Øye. Den må jeg skaffe meg. Selv om jeg vel kanskje har lest og sett for mye siden jeg var ti, til at romanen vil gjøre samme inntrykk som den gangen.

Etter sigende skrev Stevenson romanen to ganger. Den første versjonen brente han fordi den var altfor skummel. Ifølge legenden, altså.

Neste gang: Jeremy Bretts Sherlock Holmes

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s