Tore blogger om inspirasjonskilder til historisk krim

Det finnes en Sherlock Holmes for hver generasjon. Jeg har ingen problemer med å skjønne at fansen teller dager til neste sesong av Benedict Cumberbatchs Sherlock. Men hver gang jeg leser en Sherlock Holmes-fortelling, er det en bestemt skikkelse jeg ser for meg: Jeremy Bretts. Den skarpe profilen og enda skarpere stemmen. De manierte faktene og bevegelsene. Den korte, voldsomme bjeffelatteren. Det er dette som for meg definerer Sherlock Holmes.

Du tror kanskje Cumberbatchs versjon av Holmes er lunefull og uberegnelig, men da har du ikke sett Jeremy Brett plutselig jumpe over inventaret i 221b Baker Street.

Jeremy Brett presenterte en helt ny utgave av Holmes for seerne. Detektiven var ikke lenger den litt trege, gammeldagse skikkelsen som gikk rundt og sa «Elementært, kjære Watson». Brett ga oss en tredimensjonal, om enn noe tilgjort Holmes, med vorter og det hele. En fascinerende, genial, humørsyk, narkotikaavhengig, ja rett og slett en litt skummel, diabolsk Holmes. Brett gikk sånn opp i rollen at han kanskje drev metodeskuespillet litt vel langt? I alle fall døde han kort tid etter den siste episoden, og på det tidspunktet var nok skillet mellom Brett og Holmes blitt temmelig diffust, både i hans egne øyne og i seernes.

Jeg har så klart gått til anskaffelse av selve KOFFERTEN. Den inneholder alle de 41 episodene Brett rakk å spille Holmes i fra 1984 til 1994. Jeg har vært gjennom alle to ganger, minst. Favorittene flere ganger, i tillegg til da jeg så mange av dem den gangen de ble sendt på NRK. Jeremy Bretts Sherlock Holmes er uten tvil en av mine viktigste inspirasjonskilder til bøkene om Wulfsberg og Nystuen.